Hvis lokomotivet lar vognene bli igjen på stasjonen

For mindre europeiske fotballigaer er det en potensiell motsetning mellom å maksimere det sportslige nivået og å ivareta behovet for at utfallet av en konkurranse er mest mulig usikkert. Det første er et selvsagt ønske i enhver toppidrett, mens det andre – i hvert fall over tid – er en forutsetning for at publikum skal finne det interessant å betale for å se på.

Mens den svenske serien har vært svært jevn og med mange forskjellige seriemestere siden Champions League begynte, har FC København, tidligere supplert av Brøndby, hatt en dominerende posisjon i dansk fotball de siste ti årene, men ikke uten konkurranse (de er for eksempel ikke regjerende seriemester). I Norge var situasjonen mest ekstrem, da Rosenborg i 1992-2004 vant tretten sesonger på rad, til dels med svært stor margin. Siden den gang har det jevnet seg ut, med fem ulike mestere i perioden 2005-2012. Denne utjevningen har falt sammen med at norsk eliteserie har falt på UEFA-rankingen.

For dem som har som sitt viktigste mål å arbeide for at kvaliteten på norsk klubbfotball er så høy som mulig, er dette naturligvis en utfordring. Den vanligste, og forsåvidt også rimeligste, tolkningen er at norsk fotball med Rosenborgs tiltakende problemer har mistet sitt lokomotiv, som man sier, ikke ulikt det svensk fotball opplevde da IFK Göteborg kollapset som internasjonalt storlag i 90-årene. Lokomotivmetaforen bygger på tanken om at hvis noen lykkes, vil man dra de andre med seg. Mekanismen er beslektet med det den amerikanske økonomen Albert O. Hirschman kaller tunneleffekten: Tenk deg at du sitter i en stillestående kø i en tunnel med to filer i samme retning. Hvordan tenker du hvis bilene i filen ved siden av deg begynner å bevege seg framover, mens du selv fortsatt står bom fast? Blir du fornærmet fordi andre kommer fortere fram enn deg, eller tar du det som et tegn på at køen er i ferd med å løse seg opp, og at det snart vil gå framover med alle sammen?

Da norsk fotball ble profesjonalisert rundt 1990, tilbød NFF toppidrettskompetanse til utvalgte klubber, i første omgang Lillestrøm og Rosenborg, som ledd i arbeide med å få norske klubber til å prestere bedre i Europa. Måten de andre klubbene tolket dette på er en illustrasjon på tunneleffekten: De kunne enten være fornærmet over at de utvalgte klubbene fikk ufortjente fordeler, eller de kunne tolke det som en indikasjon på at norsk fotball var i framgang, og at de også på sikt ville nyte godt av det.

Da Rosenborg første gang lyktes i å kvalifisere seg til Champions League i 1995, var begeistreingen i Norge bortimot unison, og den ble ikke mindre da de sesongen etter kvalifiserte seg til kvartfinalen etter å ha slått AC Milan i Milano. Rundt årtusenskiftet fortsatte klubben å kvalifisere seg, men resultatene ble gradvis dårligere, og i tillegg oppsto en debatt om ikke det enorme økonomiske forspranget Rosenborg fikk gikk på bekostning av spenningen i serien. Dette var de sportslig sett beste årene for norsk fotball noen sinne, landslaget kvalifiserte seg til tre av fire sluttspill i perioden 1994-2000, Molde kvalifserte seg som andre norske lag til Champions League i 1999, og Brann og Vålerenga nådde kvartfinalen i cupvinnercupen. Men tilskuertallene fulgte ikke med. Først da Rosenborgs hegemoni tok slutt rundt 2004-2005 begynte publikum for alvor å strømme til eliteseriearenaene, til tross for at nivået da var begynt å synke.

I visse tilfeller kan det derfor være en trade-off mellom sportslig nivå og ligaens attraktivitet, til tross for at ligaens attraktivitet normalt vil gi bedre forutsetninger for også å øke det sportslige nivået. Sentrale skikkelser i norsk toppfotball signaliserer i dag igjen at det er nødvendig å ha lokomotiver som drar de andre med seg til et høyere sportslig nivå. Problemet er at det ikke nødvendigvis er så interessant å bli ti prosent bedre for en middels god norsk eliteserieklubb. Hvis alle andre også blir ti prosent bedre, blir jo de sportslige resultatene like mistrøstige. All retorikk om å unne konkurrentene suksess til side: I idrett går suksess alltid på bekostning av konkurrentene, som dermed får mindre suksess.

I tillegg kommer at omsetningen i Champions League reflekterer den enorme europeiske fotballøkonomien, som norsk og nordisk fotball bare representerer en svært liten del av. Å få tilgang til selv en beskjeden andel av disse pengene skaper et svært stort gap mellom de som deltar og de som ikke deltar. Også i de store ligaene er dette tydelig, de fleste steder oppstår det et økende gap mellom de to-tre beste og resten. Men i ligaer med begrenset kommersielt potensial innenlands kan forskjellene bli ekstra groteske.

Det var svært moro å følge Rosenborg da de konkurrerte på bortimot like fot med Europas beste lag, og innkasserte seiere mot blant andre Real Madrid, Milan og Borussia Dortmund. Samtidig skjønner jeg godt tilhengerne – og enkelte trenere – av andre lag, som er lettet over at de ikke lenger kvalifiserer seg. De ofrer gjerne norsk CL-deltakelse for en spennende norsk liga.

 

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message