Har vi et problem? Da må vi ha ny manager!

Hvor overraskende er det at David Moyes’ tid som manager i Manchester United varte i mindre enn ett år? Ikke så veldig. Det er ikke uvanlig at suksessrike managere som sitter lenge, skaper store utfordringer for klubben og etterfølgeren når de til slutt gir seg. Manchester United har for eksempel opplevd noe lignende før. Da klubbens forrige legendariske manager, Matt Busby, trakk seg, hadde de to svært kortlivede managere før de fikk en viss stabilitet (men ingen særlig sportslig suksess) i årene fra 1972 til 1986. Ser vi til Norge, oppdager vi det samme: Da Nils Arne Eggen avsluttet sitt langvarige trenerregime etter 2002-sesongen, var det et forvarsel om turbulens. Og ganske riktig: Da Erik Hamrén overtok på forsommeren 2008, ble han den sjuende hovedtreneren etter Eggen på bare fem og et halvt år.

Det finnes selvsagt unntak. Bill Shankly, som skapte det moderne Liverpool FC, ble etterfulgt av Bob Paisley etter 15 år i sjefsstolen. Det skapte hverken turbulens eller sportslig nedtur: Paisley satt i ni år og oppnådde resultater som også trumfet Shanklys. Men Paisley ble rekruttert innenfra, han hadde allerede vært i Liverpool i 20 år da Shankly ankom, og organisasjonen kunne jobbe videre uforstyrret. Trenere og managere som kommer utenfra, vil ofte på en helt annen måte føle behov for å rekruttere en del av sine egne folk til klubben, og sette sine egne fotavtrykk på organisasjon, treningsmetoder og kultur.

Ofte vil dette skape usikkerhet. Klubben vil ofte vakle mellom hensynet til fornyelse og hensynet til kontinuitet. Rosenborg erfarte dette til fulle da Eggen forsvant. På det retoriske planet var kontinuitet omkvedet, men i praksis søkte klubben mot fornyelse, og da Eggen med betydelig suksess vikarierte i et halvår i 2010, fikk han ikke fornyet kontrakten, til tross for at han åpenbart hadde lyst.

At Moyes måtte gå fra Manchester United, er det på den ene siden naturligvis uttrykk for sterkt sviktende resultater. På den andre siden er det også uttrykk for en overdreven tro på managerens betydning for en klubbs resultater, og det illustrerer derfor noen mer generelle poenger som jeg også skal komme inn på.

Når klubben besluttet å løse Moyes fra kontrakten, er det rimelig å anta at ett av resonnementene var som følger: For en klubb av Manchester Uniteds størrelse er det svært problematisk å havne utenfor Champions League to år på rad. Det reduserer inntektene og gjør det vanskeligere å rekruttere de beste spillerne. Særlig i en fase hvor det synes som om mer enn fire klubber kan gjøre seg realistiske håp om å nå Champions League, kan situasjonen fort bli kritisk. Selv om utgangspunktet var at Moyes skulle få tid til å sette sitt preg på klubben, var den underliggende tendensen for negativ: I tillegg til at laget har hatt en dårlig sesong, var det få tegn til at klubben har vært på riktig vei. I sin tur har dette også skapt tvil rundt managerens autoritet blant spillerne. Klubben kunne ikke ta sjansen på at Moyes ville lykkes i den kraftige omstruktureringen av laget som uansett ville ha funnet sted i forkant av neste sesong.

Hvorfor fikk Moyes så store problemer? Han hadde markert seg som en vellykket manager i en mellomstor klubb. Nå kunne det synes som om han tok på seg for store sko da han skulle lede et topplag. Dette handler ikke bare om å håndtere enda større stjerner og enda mer penger, det handler også om hva utgangspunktet er. Det er stor forskjell på å slå nedenfra og å forsvare en favorittposisjon. Det er også stor forskjell på å gjøre et anstendig lag til et godt lag, og å gjøre et godt lag til et vinnerlag. Moyes fikk trolig svært mye ut av Everton i sine år der, men det var tross alt en klubb hvor det å kvalifisere seg til Europa var en stor suksess, og hvor det å nå Champions League ville vært en kjempetriumf, selv om klubben ikke var i nærheten av ligamesterskapet. Å lede en klubb hvor bare gull er godt nok, er noe helt annet. Motstanderne vil møte deg på en annen måte, og du forventes å dominere de fleste kampene. Tony Pulis er for eksempel en av de mest interessante managerene i England for tiden. Hvordan han på få måneder har forvandlet Crystal Palace fra et bunnlag til et lag som sikter seg inn mot midten av tabellen er oppsiktsvekkende. Men samtidig er det vanskelig å tro at han kunne lykkes i en klubb som er vant til suksess. Spillestilen vil fort bli kritisert, og generelt er den basert på enkle prinsipper som er vanskeligere å gjennomføre hvis motstanderen frykter deg og legger opp strategien i samsvar med dette. Pulis’ strategi fungerer best når han kan slå nedenfra.

Konklusjonen er trolig at Moyes har vist seg svært dyktig i å få det beste ut av et jevnt godt lag. Men å videreføre suksessen til et vinnerlag er noe helt annet. Mens Everton under Moyes så ut som et lag som alltid visste hvor og hva de ville, selv om de ikke alltid lyktes, har Manchester United denne sesongen sett oppsiktsvekkende planløse ut. Antakelig har de hatt en del uflaks også, men til en viss grad gjenspeiler tabellposisjonen prestasjonen.

Alt i alt er det derfor ingen overraskelse at han nå er ferdig. Avgjørelsen illustrerer likevel hvor vanskelig det er blitt å tenke langsiktig i fotball. Om Moyes hadde lyktes om han hadde fått ett år eller to til, får vi aldri vite. Shankly ble tilsatt i Liverpool i desember 1959, med den uttrykte ambisjon (i første omgang) om å rykke opp i øverste divisjon. I sin første hele sesong mislyktes han. Ville han fått en sjanse til i dag? Det er slett ikke sikkert.

Av dagens 20 managere i Premier League er det bare Wenger i Arsenal som har sittet i mer enn fem år, og et overveldende flertall har sittet i mindre enn to. Det er ganske håpløst hvis kontuinutet og langsiktighet skal være noe mer enn honnørord. Selv om det sikkert fantes gode grunner til at Moyes ikke fikk fortsette, er det generelle bildet at managere og trenere sparkes alt for fort. Dette viser Chris Anderson og David Sally på en elegant måte i boka The Numbers Game – Why Everything You Know About Football Is Wrong (2013).

Hva er den typiske foranledningen til at en manager får sparken? Svaret er en utålelig lang rekke med dårlige resultater. I mars 2010 fikk for eksempel Martin O’Neill sparken i Sunderland etter at klubben ikke hadde vunnet på åtte kamper. Det er en rekke eksempler på at bare et par måneder med dårlige resultater kan være tilstrekkelig til at en manager m gå.

Det kunne det vært gode grunner til, dersom prestasjonen alltid lot seg avlese direkte av resultatet. Men flaks og uflaks er sterkt undervurderte faktorer i fotball, særlig om man tar utgangspunkt i så korte serier av kamper som åtte-ti. Selv over en hel sesong er det fullt mulig å vise statistisk at flaks og uflaks langt fra alltid jevner seg ut.

Poenget til Anderson og Sally er som følger: Når et lag over en rekke på åtte-ti kamper presterer langt dårligere enn forventet, er det som regel som følge av uflaks. I bunnen av en uflaks-kurve får manageren av og til sparken. At resultatene deretter normaliserer seg – det vil si umiddelbart blir langt bedre – er helt i samsvar med det vi statistisk kan forvente. Ofte vil man se at managerskifter gir klubben et umiddelbart oppsving, men dette er som regel mer uttrykk for en statistisk normalisering enn en direkte effekt av managerskiftet. En sammenligning av klubber som byttet og som lot være å bytte manager etter en periode med oppsiktsvekkende dårlige resultater, viser ingen signifikant forskjell (Anderson og Sally, s. 286-7).

Men for en klubbdirektør ser det annerledes ut. Særlig for direktøren blir mediepresset ofte bortimot like sterkt som for manageren, ikke minst overfor utålmodige eiere. En lang rekke tap krever handling, og direktørens impuls er derfor å vise handlekraft, som det heter. Siden han ikke umiddelbart kan kvitte seg med alle spillerne og skaffe seg noen nye, blir manageren det mest nærliggende offeret på den overvurderte handlekraftens alter.

Som sagt: dette er ikke et argument for at det alltid er galt å sparke managere, heller ikke i Moyes’ tilfelle. Men det viser at managerbytter er en hendig, men oftest ineffektiv, løsning på problemer som stikker dypere.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message