Håndtering av risikosupportere

For et publikum som konsumerer idrett eller annen kultur, er det ofte idrettskonkurransen i kombinasjon med andre ting som skaper innlevelse og engasjement. Følelsen av å være del av et fellesskap vil ofte forsterke inntrykkene, enten det dreier seg om en rockekonsert, en teaterforestilling eller en fotballkamp. Men det er samtidig opplagt at atmosfæren på disse tre arrangementstypene er veldig forskjellige. Et teaterpublikum er roligere enn et rockepublikum, og et tennis- og et fotballpublikum opptrer også veldig ulikt.

Fotballpublikummet har i hundre år fremstått som relativt uregjerlig. I all hovedsak har dette gjort fotballen attraktiv: spontaniteten og uforutsigbarheten har i seg selv betydelig fascinasjonsverdi. Men uregjerligheten har også en bakside: Et fotballpublikum er vanskelig å kontrollere, og i visse perioder i visse deler av verden har vold og annen kriminalitet fulgt i kjølvannet.

Det var særlig med en ny form for ungdomskultur, som i vår del av verden nådde fotballen for fullt i 60-årene, at dette begynte å bli sett på som et problem som måtte bekjempes. Selv om selve fenomenet ikke var så nytt som det ble framstilt, var det flere elementer som var nye. Særlig gjaldt det at ungdom tydeligere enn før ble en gruppe som søkte sine egne felter på arenaene, i større grad frikoblet fra voksenkontroll. Voldsproblemene i England var i 70- og 80-årene så store at det utvilsomt bidro til at mange takket for seg som publikummere og heller så det på TV, om de ikke mistet interessen helt.

Siden har situasjonen utviklet seg noe ulikt i ulike land i vår del av verden. England har redusert problemene betydelig gjennom massiv politiinnsats og kraftig økte billettpriser, som blant annet har ført til at publikum er langt eldre enn før. I Italia og store deler av Øst-Europa er problemene fortsatt store. Spania og særlig Tyskland har tilsynelatende lykkes bedre; uten å ha priset den jevne tilskuer ut av fotballen har de lykkes i å skape det de fleste vil betrakte som en virkelig positiv atmosfære.

I sammenligning med flere av disse landene vil man intuitivt tro at Skandinavia er et fredelig hjørne av verden. Men i Sverige og delvis Danmark har utfordringene vært store, i hvert fall sammenlignet med den fredsommelighet disse landene ellers tradisjonelt har vært forbundet med. I helgen mistet en supporter livet i Sverige som følge av vold, under noe uklare omstendigheter.

Er slik fotballrelatert vold et uttrykk for samfunnsproblemer for øvrig? Slik at økende arbeidsledighet og forslumming av byene skaper frustrasjon og håpløshet, som gir seg utslag i blant annet voldsproblemer på arenaer som kan fremkalle den type antagonisme som fotballen kan? Forskningen er ikke entydig, men de fleste vil hevde at problemene er langt mer komplekse, og at løsningene på samme måte må bygge på et mål om å ha flere ting i bakhodet samtidig.

Forferdelige hendelser som den i helgen vil uvergelig initiere flere lite gjennomtenkte forslag om strengere kontroll og repressive tiltak overfor supporterne. Det er forståelig, med utgangspunkt både i medielogikken og med utgangspunkt i politiske miljøers behov for å vise handlekraft. Men når ettertanken melder seg gjelder det å bygge på kunnskap.

Debatten trenger en mer grunnleggende forståelse av at det å oppsøke spennings- og risikosituasjoner er en del av det å vokse opp for en del ungdommer (særlig menn). For fotballen gjelder det å insistere på at slike situasjoner må oppsøkes andre steder, for samfunnet generelt gjelder det å tilby arenaer hvor slike behov kan få utløp på mer konstruktive måter (ingen enkel oppgave!). Stikkordet fremfor alle andre er likevel dialog: Supportere er mer uregjerlige jo mer oversett og tilsidesatt de erfarer at de er. Ungdom som tas på alvor vil ikke alltid love bot og bedring (og langt mindre er det sikkert at de følger opp det de eventuelt lover), men for noen miljøer vil det på sikt skape større ansvarsfølelse. Politiet gjør en bedre jobb med å håndtere risikosupportere hvis de har en kunnskap om miljøet som overstiger tabloidpressens (en kunnskap de et stykke på vei har i Norge, hvor problemene foreløpig er små). Supporterklubber er en viktig samtalepartner både for forbund, politi og klubber, og må tas på alvor og lyttes til.

Samtidig kan det være grunn til å minne om at grensene mellom positivt og utagerende engasjement og uønsket adferd er mindre klar i praksis enn i teorien. Sannsynligvis er det et beklagelig faktum at en fotball helt uten publikummere som opererer i grenselandet mot risikoadferd, ville gi oss en kjedeligere og dermed mindre attraktiv fotball. Ikke fordi folk har noe utbredt ønske hverken om å slåss eller å bevitne slik uro, men fordi den positive galskapen som forbindes med den konstruktive fotballkulturen, er skapt av mange av de samme røttene som destruktiv og voldelig adferd. Utfordringen vil alltid være å minimere omfanget av det siste uten å skade det første.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message