Håndball: Fysisk beintøft, men likevel feminint?

Det er en kjent sak at ulike idretter har varierende popularitet i ulike land, regioner og verdensdeler. En av faktorene som bidrar til å bestemme idrettens popularitet er naturligvis om en klubb eller et land oppnår sportslig suksess. Særlig blant potensielt store publikumsidretter er sportslige resultater viktige for både å vedlikeholde og å øke interessen.

I Skandinavia har håndball, en idrett som i internasjonalt perspektiv er ganske liten, hatt en relativt rsterk posisjon i lang tid. Det danske herrelandslaget var i deler av 70- og 80-årene de eneste som kunne konkurrere med de østeuropeiske nasjonene og Vest-Tyskland, med fjerdeplasser i VM både i 1978 og 1982. Fra slutten av 80-årene fikk Sverige fram en strålende generasjon som var i stand til å vinne mesterskap. Siden har begge hevdet seg i toppen med jevne mellomrom.

På kvinnesiden var Norge – etter hvert sammen med Sør-Korea – den viktigste konkurrenten til østeuropeerne fra og med VM i 1986 (før det var den østeuropeiske dominansen til tider helt total). Fra omtrent 1994 overtok Danmark hegemoniet som nordens ledende nasjon, anført av uforlignelige Anja Andersen. I både Norge og Danmark fikk kvinnehåndballen, spesielt på landslagsnivå, en fantastisk sterk posisjon i folks bevissthet i disse årene.

I 1992 spilte Norge OL-finale i kvinnehåndball mot Sør-Korea. Jeg husker jeg så kampen på svensk TV, jeg er usikker på om det var direkte eller om det var et redigert sammendrag. Interessen for kvinnehåndball i Sverige var på det tidspunktet svært lav. De hadde antakelig nok med sitt herrelandslag, som i likhet med Norge tok sølv. Jeg merket meg at kommentatorene hadde problemer med å ta kvinnehåndball helt på alvor. De hadde vanskelig for å holde sarkasmene tilbake.

Siden skulle også Sverige satse relativt tungt på kvinnehåndball, selv om de sportslige resultatene ikke har vært som for Norge og Danmarks del. Men nå, når EM i Serbia nylig er avsluttet, med et overraskende og i bunn og grunn kjærkomment montenegrinsk gull (de slo Norge i finalen), kan det være på sin plass med en kort refleksjon både over nasjonale forskjeller i forholdet til håndball, og ikke minst hvordan samme idrett kan gi assosiasjoner til feminine og maskuline egenskaper i ulike kulturer.

At en og samme idrett konnoterer forskjellige verdier langs dimensjonen maskulin/feminin er ikke i seg selv overraskende. I USA er kvinnefotball svært populært, mens flere land i Europa fortsatt henger fast i forestillinger om at kvinner og fotball ikke går særlig godt sammen. I Norge ble håndball tidlig identifisert som en idrett som passer godt for kvinner. Fraværet av suksess i herrehåndball gjorde også at kvinnehåndballen la beslag på det meste av oppmerksomheten så fort landslaget fikk suksess. I Sverige derimot, gjorde fraværet av et godt landslag i seg selv at kvinnehåndball ikke ble tatt helt på alvor, spesielt i og med at herrelandslaget var helt i verdenstoppen.

Men på hvilket grunnlag ble håndball ansett som en egnet idrett for kvinner i Norge? Dette var før kvinnebevegelsens idrettsfalanks artikulerte tydelige krav om idrettslig likestilling (og før det norske kvinnelandslaget nådde verdenstoppen). Hva er det ved håndballen som med utgangspunkt i gammeldagse kjønnsstereotypier kan gjøre den forståelig som en ”feminin” idrett? Er det i seg selv mer maskulint å sparke ballen enn å kaste den?

Er det noe som straks vil slå seeren, er det at håndball er en fysisk knallhard idrett. Ikke bare krever den hyppige fysiske nærkontakten betydelig styrke, men særlig slik det moderne spillet har utviklet seg, er det også preget av mange skitne triks, med riving i trøyer, spisse albuer og tidvis rene brytekamper. Her er det så vidt jeg kan bedømme ingen forskjell på herre- og damehåndball. Evnen til å ”gi og ta juling” er også egenskaper som honoreres når kommentatorene bedømmer kvinnelige håndballspillere. Det er vanskelig å finne eksempler på at det forventes at de skal være snillere enn menn.

Hva vi assosierer med typisk mannlige og kvinnelige idretter er derfor ikke nødvendigvis knyttet til idrettens konkrete innhold. Like mye er det antakelig forankret i dens historiske kontekst. Ulike kulturer har gjennom kontinuerlige historiske prosesser ”kjønnet” ulike idretter på bestemte måter. Om noe er en typisk kvinneidrett, bestemmes av de lokalt forankrede brillene som ulike seere har på, og disse er forskjellige i ulike land . Hva som kjennetegner en typisk kvinneidrett er dermed svært flytende, og gjenstand for stor variasjon.

Det norske kvinnelandslaget i håndball har oppnådd en posisjon som er bortimot uangripelig. I Norge er førjulstid også (håndball)mesterskapstid. Herrelandslaget skal ha svært stor og langvarig suksess for å oppnå en tilsvarende posisjon. Det påvirker i sin tur hvilke egenskaper vi tillegger håndballen som spill.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message