Fair play og profesjonalisme

Sist helg, under den prestisjefylte turneringen Solheim Cup, gjorde den norske golfstjernen Suzann Pettersen noe som tydeligvis er uvanlig blant golfspillere. Jeg er ingen golfekspert, så leserne får ha meg unnskyldt om det er upresist gjengitt, men situasjonen var omtrent som følger:

Den amerikanske spilleren hadde en putt på omtrent 60 centimeter igjen for å spille uavgjort på det aktuelle hullet. Vanlig kutyme da er tydeligvis at motstanderen «gir bort» putten, som vil si at man slipper formaliteten det er å slå det siste slaget. I stedet får spilleren registrert resultatet som om ballen gikk i hullet (eller i mål, som jeg nær hadde skrevet).

Amerikaneren trodde putten var gitt bort, men Pettersen protesterte fordi hun ikke hadde sagt dette. Resultatet ble at Europa vant dette hullet.

Og nå til poenget, som jeg er i stand til å belyse litt bedre enn jeg er i stand til å belyse golfsportens viderverdigheter: Selv om Pettersen uten tvil hadde regelverket på sin side, fikk hun så massiv kritikk for handlemåten at hun dagen etter valgte å beklage på det sterkeste (se linken over). Det var åpenbart usportslig etter golfens etablerte kodeks, og det innså hun. Hun hadde åpenbart brutt en slags gentlemen’s agreement, og måtte betale for det i form av tapt anseelse, som beklagelsen tok sikte på å gjenopprette.

Golf er en av idrettene hvor premisset om fair play regulerer mye av det som foregår. Andre idretter som tydelig bygger på slike koder er for eksempel tennis og cricket. Det samme gjorde fotball i sin spede barndom, mens det ennå var en idrett for bedrestilte ungdommer fra britiske kostskoler. Nå har blant andre Adrian Walsh og Richard Giulianotti vist at disse idealene var mer staffasje enn realitet, og at de dessuten hadde som funksjon å reservere idretten for overklassen. Men at normer regelmessig blir brutt, viser jo bare at de faktisk eksisterer.

Men ved nærmere ettertanke gjelder jo dette for nesten all idrett. For å avtvinge respekt og beundring, er det ikke nødvendigvis nok å følge reglene. I deler av fotballverden er det fortsatt ikke god tone å prøve å lure dommeren ved å filme seg til straffespark. Løperen Steve Ovett ble av mange, ikke minst i sitt hjemland, sett på som arrogant fordi han gjerne vinket til publikum på oppløpssiden. Det ble tolket som en måte å ydmyke motstanderne på (som om de ikke allerede var ydmyket nok av Ovetts spurtegenskaper). Slik har de fleste idretter sine normer som kommer i tillegg til selve regelverket: Slikt gjør vi ikke.

Men i noen idretter er det lettere å utfordre disse normene. Selv i en konservativ idrett som tennis er det nok å tenke på John McEnroe. Slike opprørere er likevel mer utbredt i idretter som er mindre preget av det aristokratiske ethoset som kjennetegner golf, tennis og andre idretter.

Episoden med Pettersen fikk meg til å tenke på en annen historie fra en aristokratisk idrett, nemlig cricket. Cricket forstår jeg enda mindre av enn golf, så min evne til å forklare situasjonen inngående er noe begrenset. Men under en kamp mellom England og Australia sommeren 2013, da jeg bodde i England, oppsto en situasjon som interesserte kan se her

«Broad should have walked», var den umiddelbare reaksjonen. Etter reglene er han ute. Men burde Stuart Broad gått bort fra plassen og derigjennom innrømmet hva som hadde skjedd? Det var gjenstand for dagevis, ja, ukevis, med debatt i britiske medier. Faglig sett ble min nysgjerrighet også vekket, selv om cricketens kompleksitet fortsatt unndrar seg min forståelse: Her sto fair play-prinsippet mot professionalism, som er den foretrukne biritske termen for at idrett er blitt noe mer enn en hobby, og at det også påvirker (bør påvirke?) idealene man spiller etter.

Mange mente Broad brøt med fair play, og kritiserte ham derfor. Mitt inntrykk er likevel at han på sikt kom godt ut av situasjonen. Hvorfor måtte Pettersen nærmest straks be om unnskyldning, mens Broad berget sitt gode navn og rykte?

Kanskje det var fordi Pettersens ufinhet var rettet mot motspilleren, uten at en dommer strengt tatt var involvert (ut over å reagere som han måtte på Pettersens protest), mens Broads (eventuelle) ufinhet involverte en dommer som tok feil beslutning. Man retter seg etter dommerens beslutning, selv om den er feil.

Uansett: Disse episodene viser hvilke finstemte koder og normer som regulerer adferden i idretten, delvis uavhengig av, det formelle regelverket. Fair play er et levende prinsipp, selv om det kan strekkes og bøyes, og selv om det også innebærer at noen kan bryte eller tøye normene.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message