En forfallshistorie

Med bedre utstyr, bedre kunnskap om trening, bedre støttefunksjoner og ikke minst en profesjonalisering som gjør det mulig for flere å satse målrettet på idretten, blir prestasjonene over tid bedre. Ser man på gamle youtube-klipp, går det klart fram at nivået på internasjonal fotball er veldig mye høyere enn for tretti-førti år siden, noe som i bunn og grunn gjør det meningsløst å diskutere om Pelé, Maradona eller Messi er tidenes beste spiller.

Enda tydeligere er dette i idretter hvor prestasjonene er direkte målbare. I 1952 ble OL-femmila i Oslo vunnet på en tid som er relativt lett å huske, 3,33,33. 30 år senere vant Thomas Wassberg samme distanse under VM samme sted, denne gangen på 2,32,00. Altså en forbedring på en drøy time i løpet av 30 år. Går vi enda 29 år fram i tid, finner vi Petter Northugs vinnertid på distansen i VM samme sted: 2,08,09.

Bedre fysisk kapasitet forklarer naturligvis bare en del av denne framgangen. Smurnings- og utstyrsrevolusjoner har antakelig påvirket langrennssporten mer. At Northug gikk fellesstart påvirker også sluttiden, skjønt det er uklart på hvilken måte.

Men går vi til idretter hvor betydningen av utstyr er mindre, er også forbedringene nesten uten unntak markante. Under OL i Helsinki i 1952 vant uforlignelige Emil Zátopek 10 000 meter i friidrett på ny olympisk rekord; 29,17. 32 år senere vant italieneren Alberto Cova med 27,47. Og i London i 2012 løp Mo Farah på 27,30 og tok gull. Verdensrekordutviklingen avdekker samme mønster: Finnen Taisto Mäki var den første som løp under 30 minutter, i 1939. Førstemann under 29 minutter var nevnte Zátopek, i 1954. Ron Clarke ble førstemann under 28 minutter i 1965, mens kenyaneren Yobes Ondieki sprengte 27-minuttersgrensen i Oslo i 1993. I dag er verdensrekorden 26,17, og utviklingen går noe saktere: I det jeg skriver disse linjene, ser jeg at verdensrekorden er på dagen ni år gammel.

I tillegg til Ondieki ble også Ron Clarkes rekord satt på Bislett i Oslo, og man skulle dermed tro at nordmenn, som i generasjoner har kunnet overvære friidrettens kanskje mest ærverdige distanse på nært hold, selv hadde en kultur for langløp. Delvis har vi det også, Grete Waitz ble den første verdensmester på maraton (og den første verdensmester i friidrett overhodet), og Ingrid Kristiansen satte flere verdensrekorder på 10 000 meter, og vant også distansen under VM i Roma i 1987.

På herresiden har norske løpere vært langt mer beskjedne, særlig om vi sammenligner med de store løpertradisjonene hos naboene våre fra Finland. Enda mer interessant er det at mens utviklingen går sin gang og verdens beste løper stadig fortere, går kvaliteten i lange løp den gale veien i Norge. Dette ble tematisert også etter et for Norges del nokså mislykket friidretts-EM i Zürich nå i sommer. Kunnskapen om trening er stor, ikke minst i Norge, men viljen mangler, synes å være en av hypotesene. Jeg skal komme tilbake til dette, men først skal jeg presentere noen data som viser hvordan nivået har utviklet seg på den lengste friidrettsdistansen på bane blant herrene. Før jeg gjør det, kan jeg jo bare kort nevne at det heller ikke på kvinnesiden er så mange arvtakere til Waitz og Kristiansen. 10 000 meteren under årets NM ble vunnet av langrennsløperen Kristin Størmer Steira på tiden 33,40, godt over tre minutter dårligere enn Kristiansen løp på sitt beste. Steira var for øvrig nesten to minutter foran sølvmedaljevinneren.

På herresiden har jeg tatt meg den frihet å sammenligne tidene til medaljevinnerne i NM helt siden 1950 og fram til i dag. Om ikke resultatet er skremmende, gir det i hvert fall grunn til ettertanke. Jeg har operasjonalisert dette slik at jeg for hvert år har beregnet gjennomsnittstiden for de tre medaljevinnerne. Nedenfor er gjennomsnittet av dette igjen satt opp i femårsperioder:

1950-54: 31,04

1955-59: 30,47

1960-64: 30.16

1965-69: 30.11

1970-74: 29.54

1975-79: 29.24

1980-84: 29.13

1985-89: 29.09

1990-94: 29.27

1995-99: 30.00

2000-04: 30.27

2005-09: 29.56

2010-14: 29.58

Avrundingsrutiner kan gjøre at det er noen små unøyaktigheter her, og å slå sammen fem og fem år på denne måten skjuler også en del interessant variasjon, som for eksempel at nivået på 10 000 meter i NM aldri har vært så høyt som i 1978. I 1975 gikk det av en eller annen grunn så sakte at en mer normal tid også ville gjort perioden 1975-79 til den aller beste. Hovedmønsteret er uansett klart: Det skjer en jevn forbedring fram til slutten av 70-årene. I 80-årene er det fortsatt en viss framgang, men den er så liten at avstanden til verdens- og Europatoppen i samme periode blir større, slik at utsiktene til å hevde seg blant de aller beste svekkes selv om man skulle være kapabel til å vinne et norsk mesterskap.

Siden 1990 har ikke nivået bare stagnert, det er blitt markant dårligere. I dag er det igjen fullt mulig å ta medalje på ti tusen meter om man løper på 30 blank. Nivået i de første årene av det nye millenniet var i gjennomsnitt dårligere enn i begynnelsen av 1960-årene. Det er en helt oppsiktsvekkende stagnasjon.

Hvordan skal vi forklare dette? Det er naturligvis et samvirke mellom flere faktorer. Friidretten er langt unna å ha den posisjonen den hadde i barne- og ungdomsidretten da jeg vokste opp. Den gang gikk aktiv ungdom langrenn om vinteren og løp om sommeren. Allerede fra tidlig ungdom er langrenn nå i ferd med å bli en helårsidrett, og ikke minst fordrer den en overkroppsmuskulatur som for det første ikke gjør det lettere å løpe langt og fort, og som for det andre innebærer at løping trolig blir en mindre viktig del av treningen. Men friidretten taper naturligvis også til en rekke andre idretter. Det blir lengre mellom talentene som får lyst til å satse, selv om nivået på andre distanser kanskje ikke har falt så mye som tilfellet er i lange løp.

At avstanden mellom de beste nordmennene og verdenseliten har økt mer eller mindre sammenhengende i over tretti år, gjør naturligvis også at man skal være særdeles optimistisk og sta for å tro at det er mulig å nå toppen. Siden Dieter Baumann vant 5000 meter under OL i Barcelona i 1992, har utøvere av afrikansk avstamning vunnet 94 av 96 medaljer på de to lengste banedistansene for herrer, hvorav alle gullmedaljene. Da er det kanskje ikke så rart om norske talenter går for langrenn eller sykkel.

En annen forklaring er at lange løp i dag ikke nødvendigvis innebærer å løpe runde etter runde på en stadion, i det som jo er en nokså monoton aktivitet. Deltakelsen i maraton er stor (men nivået i Norge er heller ikke der noe å skryte av for tiden), og for de som er opptatt av utholdenhet er både sykkel og lange skiløp popoulære som alternativer. Særlig sykkel ser i dag ut til å tiltrekke seg utholdenhetstalenter i en helt annen grad enn friidretten.

Det siste er også en hake ved en forklaring som er vanlig; nemlig at nordmenn, født som de fleste er med sølvskje i munnen, ikke lenger er motivert for det langvarige slitet som en titusen meter krever med hensyn til trening. For viljen til å drive utholdenhetsidrett ser ut til å være like stor som noen gang, også i løping. Men det ser for meg ut som dette er noe mange begynner med i voksen alder, når det er alt for sent å nå verdenstoppen. Det er ikke mangel på 30- og 40-åringer som trener seg opp til et svært høyt mosjonsnivå, men disse drev som regel ikke idrett seriøst i de viktige ungdomsårene.

Det er lite som tyder på at nivået på lange baneløp i overskuelig framtid vil bli like godt som for tretti år siden. Mest av alt forteller dette kanskje noe om hvordan idretters popularitet kommer og går. Det er en latent interesse for friidrett og løping i Norge, som plutselig kan eksplodere om vi skulle produsere en ny Vebjørn Rodal. Begeistringen for 1500-meterløperen Henrik Ingebrigtsen, som kanskje kan bli en medaljekandidat ved neste korsvei, er også stor. Men tallene taler sitt tydelige språk. Nordmenn som løper langt, løper saktere enn før.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message