Ein Prosit, Der Gemütlichkeit!

De siste par årene har jeg brukt en del tid på publikumskulturen i skiskyting, et arbeid som forhåpentligvis vil resultere i forskningsbidrag i ulike former. Da jeg først fattet interesse for publikumskultur, var det fotballpublikummet og dets ofte opposisjonelle holdning til spillets utvikling som var utgangspunktet, men gradvis ble jeg fascinert også av publikumskulturen i seg selv, og ikke minst mangfoldet og den store variasjonen i slike kulturer.

Tenk for eksempel på hvordan spredt roping og jubling på centrecourten i Wimbledon før en avgjørende serve blir dysset ned av speakeren, slik at ballvekslingen skjer under bokstavelig talt øredøvende stillhet. Publikum retter seg etter anbefalingen, rett og slett fordi det er slik man gjør det i Wimbledon-turneringen – og stort sett i tennisen for øvrig. Hva om speakeren på en fotballkamp ba om ro før et avgjørende straffespark i en VM-finale? Det ville blitt møtt med vantro latter, eller kanskje mer sannsynlig: Trykket hadde vært så kraftig at de fleste ikke ville hørt speaker uansett.

I noen idretter er det altså mulig langt på vei å regissere publikum, i andre idretter tar publikum selv regien. Slik er det på andre kulturfelt også: Mens det er klare normer for hvordan og når publikum på en klassisk konsert skal klappe, fremstår en rockekonsert overfladisk sett som mer anarkistisk, selv om det også der er klare normer for hva man bør og ikke bør gjøre. Vi har også en forventning om at teaterpublikummet skal opptre stille og behersket og bare respondere på de riktige stedene, men slik har det ikke alltid vært. Publikumskulterer varierer ikke bare mellom ulike kulturformer, men også over tid.

Med unntak for rockekonserter, har alle disse kulturformene en historie på minst hundre år. For å forstå forskjellene mellom ulike idretter, er det derfor nærliggende å se på hvordan både idrettene og publikumskulturene er vokst fram. Fotballens og tennisens appell til ulike sosiale klasser er for eksempel en nærliggende forklaring på at et fotballpublikum er atskillig mer uregjerlig. Rett nok har de fleste publikumskulturer, også i fotball, endret seg kraftig, både så sent som i 1960- og 1990-årene, men selve forestillingen om historisk kontinuitet har gjort at de som kommer til de ulike feltene ofte har måttet adoptere de eksisterende normene og praksisformene for å bli anerkjent på feltet.

Skiskyting har lange tradisjoner, men som publikumsidrett er den ganske ny. Interessant som TV-idrett ble den først i 1980-årene, og utover i 90-årene ble skiskyting gradvis en konkurrent til de tradisjonelt mest populære skiidrettene i mellom-Europa, som alpint og hopp. Selv i Norge har skiskyting i perioder utfordret nasjonalidretten langrenn som den mest populære TV-idretten.

Dette gjør skiskyting til en interessant idrett å studere, fordi publikumskulturen er utviklet relativt frikoblet fra historiske tradisjoner. Ingen mytologiske forestillinger om The People’s Game (fotball) eller Kollen- eller Bislett-brølet (skihopp, skøyter) har styrt publikums måte å forholde seg til skiskyting på. Den er konstruert innenfor rammen av å være TV-idrett. Organisatorisk og kommersielt har dette antakelig vært en fordel: Skiskyting har kunnet fornye seg og tilpasse seg TV-mediet uten å støte mot alt for mange tradisjonalister, fordi det knapt har vært noen tradisjoner å utfordre, i motsetning til idretter som langrenn og skøyter.

Sist søndag sto jeg blant drøyt 22 000 tilskuere i Oberhof i Thüringen, i et mildt sagt guffent vær, og overvar to fellesstarter, den kanskje mest populære av alle øvelsene i skiskyting. Jeg vil anslå at omtrent 90 prosent av tilskuerne var tyskere (det er så vidt jeg kan bedømme en langt høyere andel enn i Ruhpolding), og de hadde fra et sportslig perspektiv lite å glede seg over. Frustrasjonen over manglende tysk presisjon på standplass (med et par hederlige unntak blant kvinnene) var da også påtakelig, og man tar seg i å undres over hvor lenge skiskyting kan holde på posisjonen i Tyskland, med Ruhpolding og Oberhof som de to verdenscupbyene med mest publikum, om ikke landets utøvere begynner å markere seg tydeligere på resultatlistene igjen.

Det er likevel ikke manglende tyske (eller norske, for den del) seiere i Oberhof jeg vil huske best fra de fire dagene jeg tilbragte i denne landsbyen med omtrent 1700 innbyggere. Jeg tror ikke det gjelder tyskerne heller. Så vidt jeg kan bedømme elsker det store flertallet idretten skiskyting, og mange har dessuten store kunnskaper. Den rituelle kollektive jubelen for hvert treff på standplass, og ikke minst det like rituelle sukket for hver bom, er ikke bare rituelt, jeg fornemmet definitivt ekte glede og ikke minst ekte skuffelse i de kollektive utbruddene.

Men skiskyting er, i likhet med de fleste andre idretter, mer enn bare selve idrettskonkurransen. Akkurat som det sosiale fellesskapet blant supporterne er en viktig drivkraft for mange som ser på fotball, er den festivitasen som omgir skiskyting for mange selve poenget. Den forutsetter en begivenhet – selve konkurransen – men den videre betydningen er knyttet til konkurransens omgivelser. Ulikt fotball er rivalisering nesten fraværende blant publikum i skiskyting, ut over den tvers gjennom vennskapelige. Aggressivitet ser man så å si aldri, et betydelig alkoholkonsum til tross. Alt er innrettet mot å hylle et festlig samvær som strekker seg over flere timer, enten folk venter på selve tribunen før konkurransen starter, om de har stukket ut i skogen for å få plass på et gunstig sted helt fremme ved gjerdet, eller om de tilbringer noen timer i et øltelt med plass til anslagsvis drøyt tusen personer (slike telt er det i alle de store v-cupbyene). Søndag gikk for eksempel fellesstarten for kvinner klokka 1115, mens herrenes fellesstart gikk klokka 1415. Ølteltet og salgsbodene rundt stadion åpnet klokka 8, og kvart over ni var det allerede vanskelig å finne sitteplass. Et innleid band løfter stemningen ved å spille en blanding av tyske allsangfavoritter, rock n’roll-svisker (som også har høy allsangfaktor), og med jevne mellomrom: Ein Prosit, Der Gemütlichkeit – kjent ikke minst fra oktoberfesten i München, hvor alle forventes å heve glasset og feire fellesskapet og nettopp gemyttligheten. Slik jovial og høylydt sang, og så mange hevede glass, som for øvrig tømmes ganske fort, inngir en underlig følelse når den inntreffer godt før kirketid.

Bortsett fra søndagene er det stort sett én konkurranse daglig på en vanlig v-cuphelg. Denne konkurransen tar av og til litt mindre enn en time, av og til litt mer. Men stadion er åpen i flere timer før konkurransen, og i atskillige timer etterpå. På denne måten rammes skiskyting inn av en festivalpreget atmosfære, hvor man nærmest forpliktes til å ta omgivelsene inn over seg. Mange publikummere diskuterer naturligvis utsiktene for konkurransen før rennet, og erfaringene etterpå, men like viktig er den sosiale dimensjonen. Skuffelsen over tyske bom ser stort sett ut til å gå fort over, og i Oberhof ser folk antakelig allerede fram mot neste år.

Med utgangspunkt i en vellykket modernisering av idretten har skiskytterpublikummet skapt en kultur som har potensial til å tiltrekke seg stadig flere tilskuere. Arrangør og speaker gjør mye for å tilrettelegge for den joviale og inkluderende atmosfæren som preger sporten, men mye av kulturen skapes også nedenfra. Denne vekselvirkningen mellom det arrangerte og det mer spontant fremvokste er noe av det jeg finner mest interessant med all publikumskultur.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message