Drilloepoken i norsk fotball – Del 1

For svensker og dansker er det antakelig vanskelig å forstå hvor høyt mange nordmenn verdsetter Egil ”Drillo” Olsens prestasjoner som norsk landslagssjef. I internasjonal målestokk var jo suksessen høyst beskjeden; to strake VM-sluttspill i 90-årene med åttendelsfinale som beste resultat. Målestokken for suksess er imidlertid en helt annen i den tradisjonelle lilleputtnasjonen Norge enn i Sverige og Danmark, som begge i perioder har aspirert til i det minste å befinne seg i sjiktet like under fotballstormaktene.

Drillo fratrådte med umiddelbar virkning sist uke, etter at landslaget etter alt å dømme har mislyktes i nok en kvalifisering. Den siste drøye fireårsperioden (2009-13) har vært langt unna den første perioden (1990-98) med hensyn både til resultater og til den entusiasme landslaget har evnet å skape. Hans ettermæle er likevel sikret i kraft av de resultater han har oppnådd. Sammen med Nils Arne Eggen står han som den viktigste sportslige aktøren som brakte norsk fotball inn i en ny tid, med mangedoblet omsetning, en kunnskapsbasert tilnærming og ikke minst med evne og vilje til å formidle fotballens mysterier til en bare delvis opplyst allmennhet.

Dette er den første av tre blogginnlegg om Drillo og landslaget, og dekker hans første fem år som landslagssjef. De to neste kommer i løpet av de neste par ukene.

 

Del 1. Ullevaal, 16. august 1995

Drillos første periode som landslagstrener var kjennetegnet av en helt plutselig og oppsiktsvekkende prestasjonsforbedring. Etter hvert hadde han mange spillere på høyt internasjonalt nivå å velge blant, men det hadde norske landslagstrenere hatt tidligere også. Sannsynligvis var landslaget spiller for spiller aller best tidlig i 1980-årene, med internasjonale profiler som Hallvar Thoresen, Einar Aas, Anders Giske, Arne Larsen Økland og Åge Hareide, samt unikumet Tom Lund, trolig den beste offensive spilleren Norge noen gang har fostret. Til tross for dette, og til tross for en del oppsiktsvekkende seire i ny og ne, endte Norge i denne perioden alltid sist i kvalifiseringene. Med Drillo begynte vi å vinne, og i kvalifiserings- og sluttspillskamper i perioden 1990-98 var resultatene overveldende: 24 seire, 11 uavgjorte og bare seks tap.

Da kvalifiseringen til VM i 1994 startet høsten 1992, hadde Drillo vært trener i to år og Norge hadde hatt merkbar framgang, blant annet slo vi Italia hjemme og spilte uavgjort borte i kvalifiseringen til EM i 1992. Men laget var ustabilt, og tapte blant annet tre strake hjemmekamper høsten 1991, hvorav den siste var en viktig kvalifiseringskamp. Men fra kvaliken startet høsten 1992, med hjemmekamp mot San Marino (10-0), tok Norge tidlig føringen i en gruppe som inkluderte Nederland, England og Polen, og tapte bare den siste betydningsløse kampen mot Tyrkia.

Rett nok hadde Norge flaks i bortekampene mot England og Nederland, men laget fremsto likevel som en meget solid enhet, som hadde sin største styrke i de bakre rekker, med Erik Thorstvedt i mål og Werder Bremens libero Rune Bratseth som de tydeligste – egentlig de eneste – stjernene. Resten av laget var relativt ungt, noen hadde så vidt påbegynt en karriere i engelsk fotball, andre var på vei dit.

Hvordan bidro Drillo til at denne gjengen fremsto som uovervinnelig? Spillerne har vektlagt både hans evne til å få dem til å tro at det var mulig å komme på talefot med de beste, så vel som den trygghet han skapte ved å gi troverdige og treffsikre beskrivelser av hvordan en kamp trolig ville forløpe. Drillo selv vil antakelig legge større vekt på det fotballfaglige:  det rendyrkede soneforsvaret og den gjennombruddsorienterte spillestilen. I den første fasen var det særlig perfeksjoneringen av soneforsvaret som gjorde Norge til en meget vanskelig motstander. Drillo mente det var mulig å forsvare seg på en måte som gjorde det omtrent umulig å trenge gjennom.

Et stykke på vei hadde han rett. 23. september 1992 scoret Dennis Bergkamp på Ullevaal i en VM-kvalifiseringskamp, umiddelbart etter at Norge hadde tatt ledelsen. Dette var det siste ordinære spillemålet Norge slapp inn i en viktig kamp på nesten tre år, helt til Jan Suchoparek headet inn et skjebnesvangert utligningsmål for Tsjekkia på Ullevaal 16. august 1995. Alle baklengsmål i de mellomliggende kampene – totalt fire – kom på dødball. Når vi fjerner privatkamper og andre kamper uten betydning, spilte Norge i denne perioden 17 kamper og totalt 1694 minutter uten å slippe inn et eneste mål i åpent spill. At Suchopareks mål virket rystende, kan illustreres ved at forløpet til scoringen ble analysert i det vide og brede – hvordan venstrebacken Alf Inge Håland hadde sideforskjøvet for mye, og åpnet for innlegget som kom. Et slikt baklengsmål var i Norge på den tiden åpenbart et resultat av at noe alvorlig var gått galt; rutiner hadde sviktet og normaliteten sto for fall.

I disse første årene med Drillo utviklet Norge seg også til et landslag med særpreg, som avhengig av resultatene var vekselvis elsket og hatet, også i Norge. Det er særlig langpasningene mot hodet til den teknisk sett enkle Jostein Flo som huskes, men like viktig var evnen til å få løpsvillige midtbanespillere i avslutningsposisjoner, og den voldsomme energien i kontringsspillet. Norge nøt godt av at en del motstandere fortsatt spilte med en dyptliggende sweeper eller libero, og at mange spilte med stor risiko i midtbaneleddet, og slik gjorde seg sårbare for de overgangssituasjonene Drillo var ekspert på å få utnyttet. Sammen med den entusiasmen som resultatene bidro til å skape og forsterke, var dette trolig de viktigste årsakene til at Norge fremsto som en jevnbyrdig motstander mot hvem som helst.

Bruken av Jostein Flo kan illustrere noe av det jeg tror er nøkkelen til å forstå Drillos fotballfilosofi. Tanken var ikke primært at Flo skulle bruke luftstyrken til å sende medspillere presist og direkte gjennom mot mål. I stedet var tanken at en duell høyt i banen, enten Flo vant eller tapte den, kunne føre til at medspillere, som beveget seg mot området rundt duellen, fanget opp eller gjenviant ballen. Skjedde det, var man allerede i nærheten av motstanderens mål. Drillos fotballtekning er bygget opp rundt de uforutsigbare og i bunn og grunn tilfeldige situasjonene som ofte oppstår rundt dueller. Om slike tilfeldigheter oppstår nær motstanderens mål, vil målsjanser dukke opp.

16. august 1995, og det ulykksalige tsjekkiske målet, kan symbolisere avslutningen på denne første fasen. De neste par årene gjorde endringer på spillersiden at Norge gradvis fikk større offensive enn defensive kvaliteter. Dessuten bidro utviklingen i internasjonal fotball til at selv det mest velstrukturerte soneforsvaret møtte stadig større utfordringer.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message