Den endimensjonale TV-idretten

En gang var langrenn og skøyter idretter som jeg virkelig gledet meg til. I dag velger stadig oftere fotball, og det er fordi fotballen er omtrent som før, mens langrenn og skøyter er forandret til det ugjenkjennelige. Jeg ser fortsatt mye på de store mesterskapene i langrenn, men med en tiltakende følelse av likegyldighet. Skøyter er stort sett gjemt bort på minikanalen NRK2, men de store mesterskapene, som avsluttes med en 10 000-meter, kan fortsatt fascinere, selv om NRK har en kommentator som med jevne mellomrom velger å fortelle seerne at dette er utdatert og uspennende, i stedet for å forsøke å forstå fascinasjonen for de lange skøyteduellene.

En lørdagsettermiddag for kort tid siden satt jeg på et hotellrom og jobbet. Da jeg tok en pust i bakken og slo på TV-apparatet, viste det seg at NRK sendte skøyter. Det var klart for dagens avslutningsøvelse fra Herenveen: Fellesstart for kvinner. Minst 20 løpere svingte seg rundt ovalen i en stor klynge. Såvidt jeg forsto var det lagt inn spurter for hver tredje eller fjerde runde, som muligens ga verdenscuppoeng, hva vet jeg, men det var i hvert fall slik at noen da spurtet for å komme først, mens andre la seg rolig i dragsuget. I den endelige spurten kom det opp en utøver fra langt bak i feltet og vant. Hun var fra Nederland, tror jeg.

Jeg har sett et par slike fellesstarter før, på youtube, og for meg er de helt meningsløse og totalt fjerne fra den skøyteidretten jeg en gang satte så stor pris på. Samtidig vekker det min interesse som forsker at det insisteres så sterkt fra TV-selskaper på at fellesstart er det eneste saliggjørende for publikumsinteressen. Det forteller jo at publikum i så fall er et helt annet sted enn meg, og med helt andre kriterier for hva som er spennende.

Det har ikke akkurat vært noe folkekrav å gjøre drastiske endringer i øvelsesprogrammet i disse for nordmenn så tradisjonelle vinteridrettene. Mesteparten av entusiastene har såvidt jeg har kunnet bedømme mer eller mindre aktivt uttrykt motstand mot store endringer. Men FIS og ISU må jo ha sittet på informasjon som har fortalt dem at fellesstart, sprintlangrenn og kortere sekvenser ville øke rekrutteringen av nye seere.

Derfor sitter jeg alltid med en ubekvem følelse av å være utdatert når jeg i dag ser på disse idrettene. Den klassiske 5-mila i mesterskap har nå vært erstattet av fellesstart i samtlige mesterskap siden 2005. Alle har blitt avgjort i spurten. Det samme gjelder alle mesterskapstremiler, med unntak av Johann Mühleggs juksbaserte sololøp i Salt Lake City i 2002. I ingen av disse konkurransene har TV-seeren tapt noe som helst på å nøye seg med å se de siste to-tre kilometrene.

I boken Øyeblikkets tyranni argumenterer Thomas Hylland Eriksen for at vår tids oppjagede tidsrytme svekker muligheten, og antakelig også evnen, til å konsentrere oppmerksomheten ett sted over lengre tid. Som akademiker blir jeg for eksempel stadig oftere avbrutt i en arbeidsprosess av en epost eller en telefon – eller for den del av behovet for å sjekke om noen har kommentert min siste post på facebook. Tilsvarende vil en populær film i dag ha hyppigere og flere dramatiske høydepunkter, fremfor at spenningen bygger seg langsomt opp mot et klimaks. Produsentene tar rett og slett ikke sjansen på at folk ikke skifter til en annen kanal hvis dødpunktene blir for lange.

På samme måte er det antakelig med langrenn og skøyter: Sprintlangrenn innebærer en spurt i hvert fall hvert femte minutt, og i tillegg gode sjanser for drama i form av fall eller stavbrekk på vei til spurten. Femmila er rett nok fullstendig hendelsesløs i 48 kilometer (kommentatorene prøver å lage drama av hvem som velger å bytte ski og hvem som lar være), men man er i det minste sikret en dramatisk avslutning (skjønt det ikke akkurat er spennende om Northug er i feltet). I skøyter er alle som jobber tett på TV tilsynelatende enige om at den langsomme og dynamiske spenningen på en 10 000-meter ikke har noe med moderne TV-idrett å gjøre. Vi som var spesielt fascinert av 10 000-meteren er for få, for gammeldagse og antakelig er vi mindre interessert i de produktene TV-sponsorene forsøker å få solgt inn også.

Men hva om man tenkte annerledes? Hva om langrennssporten tenkte at det dramaet og de raske skiftningene som man får til i den svært populære idretten skiskyting, kan vi uansett ikke konkurrere med, så vi må spille på de styrkene vi har? Hva om skøytesporten innså at lengdeløp er fundamentalt forskjellig fra kortbaneløp, og følgelig avsto fra tanken om at også lengdeløp må skape den type drama som kortbaneløpene har? Hva om man i det hele tatt åpner for at det kan finnes flere typer drama, som tiltrekker seg ulike typer seere, slik at hver idrett får fram sine sterke sider i stedet for å etterligne hverandre i stadig større grad?

Det slår meg av og til at langrenns- og skøytesportens tradisjonelle entusiaster har vært for dårlig organisert og for ettergivende (og dessverre for få, i forhold til det store publikummet for eksempel langrennssporten tror den kan nå ved å etterape skiskyting og Tour de France). For tenk om FIFA hadde foreslått endringer i fotballen som var like drastiske som vinteridrettene har vært gjenstand for? Om de foreslo å fjerne offsideregelen for å få mer offensivt spill, eller å spille fire perioder på 25 minutter hver for å få plass til mer reklame (Sepp Blatter foreslo faktisk det før VM i 1994), eller å fjerne uavgjortkamper ved å tvinge fram en avgjørelse også i vanlig seriespill (Blatter har foreslått det også)? Da ville fotballfolket reist seg i protest. Og sjansen er god for at de ville vunnet fram. De er ganske mange, og de bidrar til at fotballen forblir omtrent som den er: Mindre enn tre mål pr. kamp i toppfotballen, og lange relativt hendelsesløse sekvenser. Slik vil de ha det. Rett som det er kommer det utenforstående og foreslår endringer som de nevnt ovenfor for fotballen. De blir heldigvis aldri tatt særlig seriøst. I langrenn og skøyter lytter man tydeligvis henført straks en som tror han forstår seg på TV-publikummet har talt.

Langrenns- og skøyteentusiastene ville ha det som i fotballen. Et langsomt drama, med plutselige og ofte overraskende høydepunkter. De ville for eksempel sitte og se på et passeringspunkt ute i skogen på TV-skjermen, oppslukt av tanken på om Gunde Svan kom tidsnok til å straffe passeringstiden til Ove Aunli, eller om russeren Zavjalov fortsatte å falle av. Og Jan Egil Storholt, som åpnet så forsiktig på denne titusenmeteren, hadde han noe overraskende på lager til de siste ti rundene? At han nå gikk ned rundetiden med 0,2 sekunder kunne tyde på det? Men de som fant glede i dette var ikke mange nok, og den type langsom spenning som langrenn og skøyter en gang fremelsket, tilhører fortiden. Det idrettslige mangfoldet blir taperen.

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message