Bør vi tro på norsk langrenn?

18
1517

I store deler av 1990-årene var norsk herrelangrenn helt dominerende i VM og OL. Dette skjedde i en tid hvor vi vet at vi konkurrerte mot utøvere fra landslag hvor det senere ble avslørt omfattende juks (Russland/Finland) eller hvor i det minste mistankene om slikt juks har vært sterke (Østerrike/Italia). Likevel gjorde herrene nesten rent bord i flere mesterskap. Hvordan kunne dette ha seg?

I løpet av det siste året har både finske og svenske TV-dokumentarer, og for omtrent ti års tid siden også en norsk, forsøkt å så mistanke rundt denne suksessen. Mye av dette stoffet er av begrenset interesse, for eksempel må påstanden om at Norge i praksis har kontrollert FIS og dermed vært i stand til å beskytte sine egne løpere, betraktes som både konspirativ og udokumentert. At Norge kunne dominere så mye i en tid hvor vi antar at flere av konkurrentene jukset, er på den andre siden et faktum som gjør det naturlig for en journalist å bli nysgjerrig på om det kan ligge noe mer bak. Det er selvsagt ikke et bevis i seg selv, men det er lett å forstå at det trigger den journalistiske nysgjerrigheten.

Mer interessant blir det når personer som har sittet sentralt i idrettens antidopingarbeid kaster seg inn i debatten, slik som Bengt Saltin. Han mener for det første å sitte på opplysninger om blodverdiene til langrennsløpere fra tiden før slike målinger ble offisielle, det vil si i 90-årene og at listen over utøvere med unormalt høye verdier også inkluderer nordmenn. For det andre hevder han, som er ekspert på dette, at slike verdier ikke kan ha blitt oppnådd på naturlig vis.

Jeg har ingen faglige forutsetninger for å vurdere den medisinske siden av saken, selv om jeg synes de medisinske ekspertene som deltok på det norske skiforbundets presseonferanse den 13. mars, la fram ganske overbevisende argumenter for at de målingene den svenske TV-dokumentaren refererer til, er av nokså tvilsom verdi. Men når man selv har små kunnskaper, blir det jo gjerne slik at man er enig med sistnevnte taler. Om vi med tiden får mer overbevisende data om denne tiden vil vise seg.

Men selv om jeg er en medisinsk amatør, kan jeg likevel gjøre meg opp en mening om hvilke krefter som må ha vært i sving for at anklagene skal ha rot i virkeligheten. Det er nemlig en del forhold ved den norske idrettsmodellen som gjør det nokså vanskelig å tro på systematisk og organisert juks, i hvert fall i 90-årene, og det er på den andre siden en del momenter som gjør det vanskelig å tro at landslagsutøvere enkeltvis kunne jukse uten at støtteapparatet kjente til det.

Den observasjonen som gjør temaet intuitivt interessant, er altså at til tross for at Norge konkurrerte mot idrettsnasjoner som sannsynligvis jukset, var vi bedre. Nå er det selvsagt ikke noen sensasjon at ett landslag i en periode ligger foran de andre, det kan jo være et utslag av innovative treningsmetoder, eller i langrenns tilfelle, av bedre teknologi med hensyn til skipreparering. Vi som fulgte langrenn i 90-årene så jo med våre egne øyne at nordmenn ofte hadde overlegent best ski; et resultat av det såkalte glidprosjektet. Det er også fristende å bemerke at svensk herrelangrenn i 1984-1989 hadde en nesten like dominant posisjon som Norge i 90-årene, for ikke å snakke om Norges dominans i kvinnelangrenn de siste årene, hvor Justyna Kowlazcyk framstår som vår tids Vladimir Smirnov: en ensom utøver fra en liten langrennsnasjon i kamp mot en i bunn og grunn overlegen motstander. Ikke noe av dette er et argument verken for eller mot de påstandene som er framsatt om ærligheten til norsk langrenn, bare momenter til ettertanke.

Et annet moment er dette: De som har vært mistenkt for blant annet blodmanipulering (for eksempel sovjetiske utøvere i 70- og 80-årene), har ofte vist en oppsiktsvekkende formstigning i mesterskap, sett i forhold til sesongen for øvrig. Bjørn Dæhlie kjempet stort sett alltid i toppen hele sesongen. Thomas Alsgaard huskes av mange i ettertid som en typisk mesterskapsløper, som ofte leverte elendig andre deler av året. Men faktum er at han vant verdenscupen den første sesongen han hadde minimale sykdoms- og skadeproblemer (1997/98), og han tok senere både andre- og tredjeplass. Den norske innsatsen i verdenscupen rimer i det hele tatt dårlig med prestasjonsprofilene som ofte har kjennetegnet juksemakere.

Selv om dette er poenger som bør moderere noen av den intuitive mistenksomheten mot norsk langrenn, er det viktig å huske at Norge ikke noen spesielt gloriøs historie når det gjelder dopingavsløringer. Flere norske friidrettsutøvere er avslørt siden 1970-årene, og opprullingen av dopingskandalen rundt Lance Armstrong har også rammet nordmenn. De fleste dopingavslørte nordmenn har imidlertid det til felles at de enten har tilhørt profesjonelle lag utenfor landslagenes direkte kontroll (slik tilfellet er i sykkelsporten), eller de har hatt langvarige treningsopphold i utlandet (blant annet ved amerikanske universiteter). Den mest typiske historien er altså at dopingavslørte i hvert fall delvis har vært frikoblet fra det norske toppidrettsregimet, og blitt eksponert for andre verdier og muligheter enn norsk idrett (offisielt) byr på.

I langrennsmiljøet har landslagsutøvere siden toppidrettssenteret ble etablert svært sjelden ønsket å utvikle egne treningsopplegg. Unntakene har stort sett vært knyttet til situasjoner hvor for eksempel det å komme tilbake fra skade eller sykdom har gjort det naturlig å trene på en annen og alternativ måte. Derfor er det overveiende sannsynlig at hvis noen (eller flere) av de beste nordmennene jukset i 1990-årene, må også leger, støtteapparat og ledelse ha kjent til dette. Kort sagt: Hvis Norge drev med systematisk doping (og usystematisk doping fra enkeltstående juksemakere på landslaget er så vidt jeg kan vurdere nokså lite sannsynlig), ville dette være en skandale som ikke bare rammet utøverne, men som slo beina under mesteparten av den norske toppidrettsmodellen, og selv i den politiske ledelsen ville de ansvarlige for idrett antakelig ha blitt avkrevd svar. Det ville rystet samfunnet i enda mye større grad enn tilfellet var i Finland i 2001. I lys av at norsk toppidrett er mindre lukket enn mange tilsvarende organisasjoner, er det rett og slett vanskelig å tro at dette kan være tilfelle.

Jeg utelukker ikke at en slik juksekultur kan ha vært en del av norsk toppidrett. At jeg personlig ikke tror det, er naturligvis av svært begrenset interesse, siden jeg verken har medisinsk kompetanse eller kjenner miljøet annet enn fra utsiden. Men de som mener noe skurrer, må altså være klar over at det de i så fall håper å få avslørt, neppe er enkeltindivider som har tatt snarveier, men en godt organisert juksekultur som går bortimot helt til topps i samfunnsformasjonen. Tror man fullt og fast på at man kan finne noe, venter all verdens journalistpriser hvis man skulle lykkes. Inntil det motsatte er bevist, tillater jeg meg å tvile.

18 COMMENTS

  1. Hi Arve!

    Hyggligt att læse dine funderingar och slutsatser att det ikke spelade noen roll hvis andre lænder jukse for Norges vallateam var så meget bedre. 🙂
    I mine öron låter det som om Lance Armstrong hade förklarat sina framgångar med att hans dæck altid var bedre pumpade….

    Nu tii saken. Du argumenterar att:

    ”Derfor er det overveiende sannsynlig at hvis noen (eller flere) av de beste nordmennene jukset i 1990-årene, må også leger, støtteapparat og ledelse ha kjent til dette. Og konklusionen din: hvis de kjent til det må de ha avsløjats.

    Jag skulle vilje vende på ditt logiske bevisføringsled. Mit spørsmål är derfør føljande: hvis noen framdragande idrottare inom Oympiatoppen visar sig ha varet dopade – faller då ikke din argumentation som ett korthus? Og kommer det, hvis det er so, att påverka din og andre normenns bild av langerennshjeltarnas prestationer under 1990-talet? Eller er de, ”untouchables”?

  2. Hei, tror du misforstår det argumentet du siterer litt (bortsett fra at utstyr/preparering helt klart har større betydning i langrenn enn i sykkel).

    Jeg sier ikke at i og med at jeg tror mange må ha kjent til doping blant de som var på landslaget i langrenn, kan ikke doping ha skjedd. Jeg sier jo at jeg ikke vet hvorvidt juks har skjedd. Men dersom det er blitt jukset, er det høyst sannsynlig uhyre systematisk, og vil derfor være helt ødeleggende for norsk toppidrett.

    Og som du sier, om noen som har vært tett fulgt opp av Olympiatoppen blir avslørt, vil det endre nordmenns bilde av prestasjonene. Selvsagt. Jeg utelukker heller ikke at det kan skje, jeg bare peker på at i så fall blir det en hel kultur og et idrettspolitisk system som blir avslørt, ikke noen få enkeltutøvere. Det er derfor jeg finner det relativt lite sannsynlig. Jeg sier ikke at det er utelukket.

  3. Så lenge man ikke vil bevise noe, fører man vel heller ikke sirkelbevis. Det virker som du tror jeg prøver å lete etter argumenter for å frikjenne norsk langrenn. Jeg sier jo eksplisitt at jeg ikke har noen forutsetninger for å bevise hverken det ene eller det andre.

    Jeg sier ingen steder at det faktum at ingen er avslørt, er en indikasjon på det ikke er brukt doping. Jarmila Kratochvilova er heller ikke avslørt såvidt jeg vet, men det svekker ikke mistankene mot henne.

    Det er også temmelig far fetched å tro at det er en indikasjon på at det eksisterte en dopingkultur i Norge fordi jeg skriver ”juks” i stedet for ”doping”. For det første var det et begrep jeg valgte fordi det finnes mange ulike dopingmidler som virker på litt forskjellige måter, som dekkes av begrepet ”juks”. Jeg kunne kanskje konsekvent skrevet ”bloddoping” i stedet, for det er stort sett det det er snakk om her, men jeg kom til at den mer lesbare termen ”juks” var enklere.

    For det andre er det jo absurd å koble noe jeg, som er helt utenforstående, skriver, til spørsmålet om bloddoping i norsk langrenn på 1990-tallet. Jeg har ingen profesjonell eller organisatorisk tilknytning hverken til Norges Skiforbund eller til Norges Idrettsforbund. Jeg har heller aldri mottatt økonomisk støtte til forskning fra noen organisasjon tilknyttet Idrettsforbundet. Bortsett fra i fotball er jeg ikke en gang spesielt entusiastisk på Norges vegne.

  4. Hej Arve och tack för svar!

    Först en liten parentes – när du kommenterar sånt jag skrivit på min blogg är det rimligtvis bättre att du gör det där och/eller länkar här. Ingen här förstår nog vad du syftar på med resonemanget juks vs doping.

    Uppskattar din bloggtext och är medvetet provocerade i mina frågor och påståenden. Det är för att jag tycker så många försöker finna argument mot att det förekommit doping i svensk och norsk elitidrott istället för tvärtom. Min uppfattning är att journalister och forskare i första hand ska vara kritiskt granskande och inte fantasifullt förklarande. Vilket också är en orsak till att jag kommenterar ditt blogginlägg. Du är självfallet, lika lite som jag, någon expert men jag tycker du försöker finna logiska förklaringar istället för att stanna vid de ologiska, faktiska, händelserna.

    Det andra är att jag inte tror att en enskild avslöjad norsk dopingidrottare skulle stjälpa hela Olympiatoppen, inkl politiker. Om det finns politiker och pengar och makt så bygger man täta skott, precis som på båtar – någon annan, på en lägre nivå, blir alltid ansvarig. F n v har du två stora affärer i Sverige (Vattenfall/Nuon och vapenfabriken i Saudi Arabien) där det fungerar just så. Även inom idrotten.

    Cyklisten Tyler Hamiltons prisbelönta bok om han och Lances doping är en utmärkt redogörelse för exakt hur individuell doping sköts och hur man skapar täta skott mellan ledare och dopare. De dopade f ö ligger så långt före kontrollinstanserna att det endast är misstag som gör att hen åker fast.

    Det är min övertygelse att Norge och Sverige dels är lite mindre klantiga än de konkurrerande länderna i detta avseende, dels att vi är mindre motiverade att avslöja fusk och oegentligheter.

  5. Til det første, jeg trodde kommentaren min skulle legge seg under pingbacken, slik at lesere klikket på lenken før de leste mitt svar. Jeg misforsto altså den teknologiske plattformen. Men jeg kunne godt ha lagt det på din blogg.

    Det du sier om å bygge tette skott for å skyve ansvaret nedover hvis noe blir avslørt er nok riktig på et generelt plan, men i US Postal var både utøvere og støtteapparat kjent med hva som foregikk, og de fleste var selv med på dopingen. Til slutt var det så mange som visste at noen til slutt så seg tjent med å begynne å fortelle sannheten. Det jeg skriver i bloggen er at det er svært vanskelig å tro at en av landslagsutøverne midt på 90-tallet drev med doping uten at lagkamerater eller støtteapparat visste om det. Det er neppe helt umulig, men så tett som oppfølgingen var holder jeg det for svært lite sannsynlig. Da er det for meg intuitivt mer sannsynlig at det var en organisert dopingkultur i regi av ledelse, støtteapparat og/eller utøvere. Om dette skulle stemme, tror jeg det ville ramme hele det norske toppidrettsmiljøet, og det ville ha blitt en politisk sak også, selv om det neppe ville rammet noen toppolitikere direkte ettersom de fleste i mellomtiden er skiftet ut.

    Å finne logiske forklaringer fremfor å ”stanna vid de ologiska, faktiska händelserna” – vel, her er nok journalister og forskere ofte ulike. Faktum er at hendelser som virker ulogiske, ved nærmere ettersyn ofte (skjønt selvsagt ikke alltid) har logiske forklaringer. I Norge er både Mehamn-ulykken http://snl.no/Mehamn-ulykken
    og Treholt-saken
    http://no.wikipedia.org/wiki/Treholt-saken
    eksempler på saker hvor journalister har forsøkt å avdekke konspirasjoner og dekkoperasjoner, foreløpig uten å lykkes. Skyldes det at konspirasjonen eller dekkoperasjonen er spesielt dyktig utført, eller skyldes det rett og slett at det ikke er stort å avdekke? (p.s. jeg vil ikke utelukke at begge disse om hundre år viser seg å være dekkoperasjoner, men så langt har det ikke lykkes å fremme avgjørende bevis på at så er tilfelle).

    Jeg tror journalistens ryggmargsrefleks er at det alltid er noe bak det autoriteter sier, som det er journalistens jobb å avdekke. Hos forskere balanseres nok denne refleksen i større grad av vissheten om at makta nok må kikkes i kortene, men det hender den snakker sant også. Hvis man ikke har et slikt balansert utgangspunkt, er det en risiko for at man ender opp med å støtte opp under de villeste konspirasjonsteorier. En journalist på nyhetsjakt har også et sterkere motiv for avsløringer og å legge spesiell vekt på indisier som peker i retning av dekkoperasjon/konspirasjon, mens en forsker – som ikke skal publisere noe i morgen som skal selge best mulig – baserer seg på en norm om kjølig ”bevisvurdering”.

    NB: Jeg sier for all del ikke at du baserer deg på konspirasjonsteorier, det var en generell betraktning om forholdet mellom journalistikk og forskning.

  6. Hi Arve!
    Fra mit perspektive har sportjournalister och forskare det samme anledning att finna det logiska förklaringarna till ologiska händelser av den enkla anledningen att de är svenskar och norrmänn. Att vara ærlig och inte juksa är en del av vårt stolte nationella arv. Hvis itailienare avsløjas med juks så kan hen likvæl vara en hjelte för hen lyckades juksa så væl.

    Jag tycker du har fel när du använder USPostal som exempel på när alle ved hvad der føersigår. Efter 1999 og skandalen med deras dopingleverantør øvergick dopingen i helt individuella hænder. Tayler och Lance skötte allting sjelv. Fra kontakten med legarna, billettbokning af fly till klinikerna, betalningen och dopingen i de egna kylskåpen og injicering. Så förutom resultaten og de store drop och stigande formkurvorna kan deras holdkamrater i US Postal på 2000-talet ha varit helt ovetande. Misstænksamme men uden bevis. Läs Tyler Hamiltons bog ” Det hemmelige löb” (paa dansk) – aldrig har jeg læst en bedre skildring av livet som elitdopade topidrottare.

    En sidste sak – EPO betydde så meget för resultaten. Vejen up fpr Alpe Du Huez, som jeg selv har tækt, er ett bevids for de store förskellelserna: ˚Årets vindare hade med sin tiden kommit på 43:e plads ti år tidigare. I bogen redogör Hamilton exakt hvad dopingen betydde i resultat, ca 5% bedre. So jeg vender pa resonemanget udifra Hamiltons erfarenheder – hvis norrmenn hvar 5 procent sæmre än konkurrenterna i 1990 -talet hade de aldrig vundet ett endaste løype. Tror jeg.

  7. Det tråkigaste med de dokumentärer som har visats hittills är att de inte är speciellt bra. Bevisningen är svag. Misstankar som har funnits inom längdåkningen sedan 30 år tillbaka bekräftas(de länder som du nämner), men stärks inte. Bevismaterialet förklaras inte och narratologin är förvirrande. Det är också underligt när man pratar om hela länder rakt av och inte om enskilda individer. Det enda det leder till är ifrågasättandet av en idrott utan att någon har sett ytterligare bevis. Jag välkomnar en dokumentär med hållbara bevis och tillförlitlig narratologi, men tror faktiskt att det kommer att bli svårt att hitta dessa fuskare i länder som inte har varit misstänkta som till exempel Sverige och Norge. Det är av den enkla anledningen som du tar upp i ditt inlägg, nämligen åkarnas form under säsongerna. Det finns ytterligare saker som gör att vissa längdåkare blev mer misstänkta än andra under dessa år också och det var blodvärden ihop med underliga formtoppar, egendomligt beteenden i samband med tävlingar och oförklarliga resor under säsongerna.

  8. Hej Marit!

    Vad menar du med att dokumentärerna leder till ”ifrågasättandet av en idrott”? Uppfattar du verkligen det så? Och vad menar du med ”ytterligare bevis”? Du menar att det finns bevis och efterfrågar flera, de som ingen sett än men som existerar?

    Och vad menas med ”tillförlitlig narratologi”? Jag förstår faktiskt inte det begreppet.

    Vad gäller länder.
    Jag pekar inte ut hela länder utan menar att inställningen till dopingkulturen är olika i olika länder. Om vi tar Sverige och 1970-talet har vi massor av idrottsmän som dopade sig då, liksom deras internationella konkurrenter. Ändå verkar det inte finnas en enda svensk idrottsforskare som tycker det här är intressant. Eller?

    Bland dessa (dopade) är också självmord klart överrepresenterat – ändå inga forskare som tycker det är värt att bry sig. Eller?

    Några av Sveriges mest klassiska idrottsprestationer åstadkoms genom omfattande doping – ändå ingen idrottsforskare som bryr sig. Eller?

    Jag har ett intryck av att det är samma sak i Norge – man rotar inte i gammalt juks. Och om det nu är så här, varför är det så här?

  9. Hej!
    Av de kommentarer som jag har hört av personer som följer skidåkningen så ifrågasätter många idrotten, eftersom det verkar funnits fusk. Vad det gäller bevis så menar jag inte att jag vet att det finns ytterligare bevis, men jag tycker inte att de bevisen man har tagit fram håller utan måste kompletteras. Vidare är mitt inlägg inte direkt riktat till dig utan till blogginlägget och jag menar inte att du pekar ut länder i ditt svar. Jag menar att många av de dokumentärer som har kommit gör det.

    Med tillförlitlig narratologi menar jag i det här fallet att berättelsen i flera av dokumentärerna är upplagd på ett sätt som omöjliggör för tittaren att följa händelseförloppet exakt och det är därför svårt att få en klar bild.

    Det sista vet jag inte hur det är relaterat till mitt inlägg. Jag uppfattar också att det finns forskare som är intresserade av dopingfrågan.

  10. Jag ska tillägga att när jag skriver som följer skidåkning så menar jag de som följer på håll i TV-sofforna och som publik vid enstaka tillfällen.

  11. Lite märkligt att ingen i den allmänna pressdebatten, såvitt jag kunnat se, knutit an till den dokumentär av Gerhard Helskog som norska (kommersiella) TV 2 visade i sin serie Rikets Tilstand år 2002, om att norska skidåkare skulle ha varit dopade vid hemma-OS 1994, då man gjorde dundrande succé – alltså ett år innan 1995, som är ett nyckelår i den svenska dokumentären med avseende på förhöjda blodvärden hos bl.a. norska, och svenska, skidåkare. Helskog och TV 2-chefen blev så småningom tvungna att be om ursäkt till hela Norge vid en extrainkallad presskonferens , eftersom det visade sig att argumenten i dokumentären inte var vattentäta på grund av att de missat en detalj rörande den medicinska utrustningen. Ingenting är således bevisat om norskt fusk. Men kan det verkligen vara så mycken rök utan eld? Skulle Helskog och TV 2 ha tordas gå ut med ett sådant explosivt stoff, om fusk bland den egna nationens skidhjältar, om de inte ansåg sig ha mycket goda bevis? Någon borde undersöka hur allt detta egentligen hänger ihop, kring åren 1994-1995. Denna artikel från 2002 om den norska dokumentären och dess enorma, negativa genomslag i Norge finns även översatt till svenska i min bok Sport och medier.

    http://www.bt.no/meninger/kronikk/Helskogs-monster-2405649.html#.UUTpeHA9WGs

  12. Tack Peter!
    Väldigt intressant. Av flera skäl.
    Att filmen och ursäkten inte nämns kan tyckas märkligt men eftersom upphovsmännen bett om ursäkt för den slår filmen tillbaka mot de som refererar till den. Dessutom vet vi svenskar generande lite om vad som sker i våra grannländer.

    Intressant att det är just de åren som nämn eftersom norsk idrott just då närmast dominerade många av världens stora idrotter. Inte enbart vintersport utan även fotboll, friidrott med flera. Norsk idrott var framgångsrik på ett sätt som man aldrig har varit i närheten av sedan säsongen 1997-98.

  13. Tack Marit!

    Menar du verkligen att de ifrågasätter idrotten? Att det finns människor som inte tror att längdskid-sportens stjärnor är rena kan jag kanske förstå men att ifrågasätta hela längdskidåkningen vara, som idrott – det verkar ganska knäppt.

    Vore mycket tacksam för namn på svenska forskare som arbetar med svensk doping i ett historiskt perspektiv.

    Sedan förstår jag inte heller din förklaring av tillförlitlig narratologi men det kan vi ta en annan gång. Jag blir bara ”förvirrad” 🙂

Lämna ett svar till Marit Nybelius Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here