En bok med få begrensninger, med plass til både kulturelle og genetiske forklaringer

Tags:

Print Friendly, PDF & Email

Håvard Bergesen Dalen
Norges idrettshøgskole, Oslo


David Epstein The Sports Gene: Inside the Science of Extraordinary Athletic Performance 338 sidor, inb. New York: Current (The Penguin Group) 2013 ISBN 978-1-59184-511-9

David Epstein
The Sports Gene: Inside the Science of Extraordinary Athletic Performance
338 sidor, inb.
New York: Current (The Penguin Group) 2013
ISBN 978-1-59184-511-9

En av de første personene forfatteren av The Sports Gene presenterer for oss er Dan McLaughlin. Etter å ha lest Malcolm Gladwells Outliers i 2009 bestemte McLaughlin seg for å slutte i jobben sin som fotograf og plukke opp golfkølla for å teste 10 000 timers-regelen, som sier at ferdigheter som kan oppfattes som medfødte i virkeligheten er et resultat av tusenvis av timer med trening. Han hadde så og si aldri spilt golf før.

McLaughlins prosjekt representerer essensen i det dominerende synet i nature-nurture debatten: talent er kanskje av betydning, men trening er viktigst. Og helst veldig mye av det. Oppfatningen om treningsmengde som dominerende faktor for utvikling av atletiske forutsetninger nødvendig for å prestere i idrett står nokså sterkt i populærkulturell litteratur. Eksempler er Geoff Colvins Talent is overrated og Daniel Coyles The talent code: Greatness isn’t born. It’s grown. The Sports Gene legger seg i større grad i en mellomposisjon i spørsmålet om det er trening eller gener som skal ha æren for atletiske prestasjoner, og forfatteren gjør det tidlig klart at hverken trening alene eller enkeltstående gen kan forklare større atletiske forrang: ”The broad truth is that nature and nurture are so interlocked in any realm of athetic performance that the answer is always: It’s both” (s. xiii). En relativt ”trygg” innledning fra Epstein der. Betyr dette også at boken gir en ”trygg” leseropplevelse? Svaret er et definitivt nei. The sports gene er av en flere grunner en veldig god bok.

Boka åpner med at Epstein forteller hvorfor han ikke godtar oppfatningen om at kultur (trening og miljø) nødvendigvis skal få hovedæren for ekstraordinære idrettsresultater. Det argumenteres i stedet gjennom en velutvalgt rekke av eksempler for at naturen – i form av genetisk variasjon – sammen med trening spiller en avgjørende rolle når vi skal forklare atletiske prestasjoner. I innledningen stilles en knippe spørsmål som fungerer som en rettesnor for bokens dramaturgi (fritt oversatt til norsk): Finnes det et ”sportsgen”? Hvor mye bidrar natur og kultur til fysiske utøvelser? Og hvorfor varierer treningseffekt blant mennesker, selv om de utfører akkurat den samme aktiviteten?

Dette er spørsmål både akademikere og den jevne idrettsentusiast stiller seg med jevne mellomrom. Dessverre har forskningen styrt klar av en del av de grunnleggende spørsmålene og problemstillingene som kan besvare disse spørsmålene. En av grunnene er muligens at idrett ikke blir oppfattet som viktig nok til at man ønsker å løfte frem eventuelle funn; man kan spekulere i om det ligger en frykt for at man gjennom forskning kan avdekke genetiske variasjoner som kan brukes til politiske formål. Epstein er derimot klar til å snu steiner, og bruker 16 kapitler på å forklare oss hvorfor gener teller. Her sveipes det innom et bredt spekter av idretter, det letes etter godgenene blant annet i softball, baseball, basketball, amerikansk fotball, langrenn, kort- og langdistanseløping, høydehopp og hundekjøring for å nevne noe.

Om kjønn kan vi for eksempel lese: ”If only accumulated hours of practice matters, then why do we seperate men and women in athletic competition?”

Vi starter med å bli presentert for hvorfor trening er viktig for å forklare idrettsprestasjoner. En presentasjon og gjennomgang av den etter hvert så velkjente 10 000 timersregelen blir obligatorisk gjennomført i det første kapittelet. Bokens form setter seg i de to påfølgende kapitlene, hvor genene introduseres. Herfra og til bokens slutt blir vi tatt med verden rundt for å møte idrettsutøvere med fascinerende beretninger om egne karrierer og forskere som har publisert spennende vitenskapelig materiale innenfor ”idrettsgenetikk”. I tillegg til å legge frem forskning på et språk ikke-akademikere kan forstå får vi dessuten fargerike personbeskrivelser av selve forskerne. Vi blir nødt til å spørre oss: hvor eksentrisk, original eller genial er denne forskeren egentlig? Toppidrettsutøvere har i denne boken en litt annen rolle enn hva de har i en del annen litteratur. Epstein tillater seg ikke å la toppidrettsutøverne han presenterer i boka forklare hvorfor noen er flinkere enn andre til en bestemt oppgave. Idrettsutøverne er for spesielle. Epstein har større interesse i å finne det ekstraordinære i utøvernes genetiske slektstre. Vi blir derfor presentert for både enkeltmennesker og populasjoner. Dette gjør boken spennende. Vi blir tatt med på reise jorden rundt for å finne relevante genetiske variasjoner, og hele tiden blir genjakten supplert og knyttet opp mot innspill av kulturell art.

Hva så med toppidrettsutøverne vi møter? De får ofte rom til å komme med personlige betraktninger, og fungerer i stor grad som en kroppsliggjøring av tematikken som diskuteres. Beretningene utøverne gir oss løfter boka på to måter. For det første trekker toppidrettsutøveren både bevisst og ubevisst frem aspekter som er høyst relevante for Epsteins diskusjon om gener og trening. For det andre knyttes nature-nurture diskusjonen inn i menneskelige forhold som belyser kompleksiteten i temaet som diskuteres. I tillegg sørger de for at boken beholder underholdningsverdien – for oss som ikke er særlig bevandret i genetikken er dette en god måte å holde oss interesserte. Her ligger en av bokens absolutt styrke; Forfatteren evner å balansere og samfortelle utøvernarrativet – den personlige fortellingen om den harde kampen til toppen – med det fysiologiske bakteppet, hvor genene lurer.

Fra et sosiologisk synspunkt tar boka opp en rekke spennende tematikker: Kjønn, etnisitet, sosiokulturelle forhold og sosial ulikhet er blant annet representert. Og Epstein stiller gode spørsmål, gjerne åpenbare sådan. Om kjønn kan vi for eksempel lese: ”If only accumulated hours of practice matters, then why do we seperate men and women in athletic competition?” (s. 55).

Hvis man skal være pirkete kan man påpeke at bokas driv eller retning taper seg noe underveis. Det føles som vi blir fortalt den samme historien om igjen, bare i ny innpakning. Epstein besøker også Jamaica, og vi kommer på innsiden av verdens største talentfabrikk for sprintere. Med tanke på nasjonens og øvelsens historikk kunne man forventet at dopingproblematikken ble introdusert, men en diskusjon om sammenhenger mellom gener, doping og trening glimrer dessverre med sitt fravær.

Til tross for disse småirritasjonene er The Sports Gene en svært god bok. For det første skriver Epstein drivende godt om gener på et ledig og tilgjengelig språk. Boken er også full av høyinteressante anekdoter og bihistorier som beriker hovedberetningene. Genene har allikevel hovedrollen i boka. Ikke nødvendigvis fordi de sammenliknet med treningskultur er overrepresentert i debatten forfatteren legger opp til, men snarere fordi Epstein skriver fryktløst om et sensitivt tema. Det er frisk lesning!

Dette fører oss til bokens andre hovedkvalitet, som er måten Epstein på en overbevisende og til tider uhøytidelig måte viser oss den potensielle bredden i nature-nurture debatten. Det er noe elegant over måten forfatteren legger frem og debatterer genetiske og kulturelle vekselvirkninger i forklaringen av atletiske prestasjoner. The Sports Gene har få begrensninger, her er det plass til både kulturelle og genetiske forklaringer.

Skal det trekkes en konklusjon blir det at til tross for noen små leserirritasjoner er dette en god og viktig bok, som folk som jobber med idrett bør lese.

Til sist: Hvordan ligger det nå an med Dan McLaughlin, fotografen som konverterte til golf for å teste 10 000-timersregelen? Per 4. mars har han ifølge sin hjemmeside (thedanplan.com) trent 5884 timer, og har 4116 timer igjen. Fra 2012 har McLaughlin data på sin handicaputvikling, vi tar en titt på forholdet mellom HC-utvikling og antall timer trent:

mclaughlin

Som grafen viser har McLaughlin hatt fremgang siden han fikk begynte å registrere handicapet sitt i 2012, 2772 timer inn i treningen sin. Nå, 3 år og ca. 3000 timer senere har han redusert handicapet sitt fra 9 til 3. Etter å ha lest The Sports Gene kommer man ikke nærmere noen konklusjon om det er gener eller trening som har æren for McLaughlins fremgang. Epsteins konklusjon er ganske enkelt at gener sannsynligvis teller: ”A present inability to pinpoint most sports genes doesn’t mean they don’t exist, and scientists will, slowly, find more of them” (s.283). Mens vi venter på flere gode bidrag til nature-nurture debatten får vi i mellomtiden heie på McLaughlins golfprosjekt, og håpe at både trening og gener drar i samme retning. Siste ord overlates til McLaughlin: ”No matter what happens (…) I will consider it a success. I love the game more every day” (s. 20).

Copyright © Håvard Bergesen Dalen 2015

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message