Filosofiske argumenter mot den dominerende sportsidealistiske oppfattelse

Tags:

Print Friendly

Gunnar Breivik
Norges idrettshøgskole, Oslo


Rasmus Bysted Møller Sport og etik: En moralfilosofisk analyse af sporten 234 sidor, . Århus: Aarhur Universitet 2013 ISBN n/a

Rasmus Bysted Møller
Sport og etik: En moralfilosofisk analyse af sporten
234 sidor,
Århus: Aarhus Universitet 2013
Bilden är ett montage

På den internasjonale konferansen i idrettsfilosofi i Fullerton, USA, i høst deltok fem personer fra Danmark. I de siste årtier har Norge vært ledende i idrettsfilosofi i Norden, men Danmark har på kort tid fått øket sans for idrettens filosofiske aspekter. Ikke minst har to unge forskere markert seg med doktorgrader i løpet av 2013. Kenneth Aggerholm får en egen omtale, mens vi her skal konsentrere oss om Phd-avhandlingen til Rasmus Møller.

Bysted Møller går i avhandlingen løs på selve det grunnleggende etiske spørsmål vedrørende idrett: Er den konkurranselogikk som idretten representerer i seg selv moralsk akesptabel? Er den forkastelig? Eller er den ”hinsides godt og ondt”? Og det er blitt en spennende og for enkelte en provoserende løsning av problemet denne avhandlingen presenterer.

Avhandlingen består av en innledende oversiktsdel og tre artikler, hvorav to er publisert. Første artikkel er kallt ”Et forsvar for kvantitativ hedonisme”, (publisert i Res Cogitans – Journal of Philosophy, 2010 no. 7, vol. 1, 129-169). Her legger Møller det generelle moralfilosofiske grunnlag for sitt arbeid. I den andre artikkelen kallt ”Moral og Frihed – Skitse til en ny teori om viljens frihed,” (publisert i Res Cogitans – Journal of Philosophy, 2011, vol. 2, 115-166) legges det et handlingsfilosofisk grunnlag. Først i den siste og upubliserte artikkelen som dreier seg om ”En moralfilosofisk undersøgelse af sporten”, kommer Møller med analysen av selve sporten og dens vesen.

Avhandlingens hovedtema er forholdet mellom sport og moral. Møller hevder ut fra sin litteraturgjennomgang at det er behov for både begrepsavklaring og nytenkning på området. Den eksisterende litteratur er preget av motstridende tendenser. På den ene side har man en sportsidealisme som fremhever idrettens moralske fortreffelighet og evne til å skape moralsk utvikling. På den annen side har man de som med henvisning til den sportslige praksis, ikke minst på elitenivå, er skeptisk til at idretten uten videre leverer et etisk verdifullt bidrag. I Sverige har f.eks. Claudio Tamburrini og andre, gått så langt mot det negative at de har hevdet at toppidrettten har fascistoide trekk.

For å komme ut av en fastlåst situasjon med vilkårlige og motstridende normative etikker ønsker Møller å legge et nytt og bedre metaetisk grunnlag for vurderingen av sporten. En vesentlig del av avhandlingen er et forsøk på å levere en slik metaetisk begrundelse for en allmengyldig normativ etikk. Dette er tema i avhandlingens to første artikler, mens avhandlingens tredje og sidste artikkel behandler det sportsetiske grunnspørsmål på bakgrunn av dette grunnlaget.

I innnledningen til avhandlingen formuleres hypotesen om ”at der hersker en diskrepans mellem sportive og moralske værdier, som beror på modsatrettede elementer i hendholdsvis sportens og moralens egenlogik.” Den videre diskusjon av relevante temaer innen metaetik, metafysikk og eksisterende litteratur om sport og etikk er ment å ”danne baggrund for formuleringen af et nyt moralteoretisk perspektiv på forholdet mellem sport og samfund”, samt å ”bidrage til en terminologisk afklaring på kerneområder i det sportsetiske forskningsfelt.” Dette gjøres på en oversiktlig måte.

Den første artikkelen forsøker å rehabilitere hedonismen som en teori om grunnleggende ’aksiologisk’ værdi. Dette gjøres ved å forsvare hedonismen mot både klassisk såvel som nyere kritikk, og ved å nytolke Benthams begrep om lyst og smerte. Et viktig argument her er at visse fenomener er utstyrt med et iboende verdipress som forener normativitet og faktisitet i seg. Tanken er at visse fenomener krever at visse handlinger blir realisert. Dette er bærebjelken i forsvaret av den kvantitative hedonisme som en universelt gyldig verditeori, det som i den siste artikkelen kalles ’perspektivteorien’.

Med egoistisk verdi menes et fritt fravalg av moralsk rasjonalitet til fordel for selvisk rasjonalitet i en situasjon hvor det er konflikt mellom moralsk plikt og det som er selvisk sett mest opportunt.

Diskusjonen av verditeorien i første artikkel følges opp av en diskusjon i annen artikkel om forholdet mellom moralsk verdi og viljens frihet. Forfatteren bruker elementer fra teorier om empati, men utvikler også egne ting. For eksempel lanseres tanken om en tredje kategori ved siden av moralsk verdi og aksiologisk-selvisk verdi, nemlig ’egoistisk verdi’. Med egoistisk verdi menes et fritt fravalg av moralsk rasjonalitet til fordel for selvisk rasjonalitet i en situasjon hvor det er konflikt mellom moralsk plikt og det som er selvisk sett mest opportunt. I følge Møller er de genuint moralske situasjonene preget av at vi på den ene siden utfordres av et moralsk krav om en empatisk reaksjon og på den annen side fristes av en egoistisk reaksjon. Forutsetningen for at dette skal bli en moralsk situasjon der vi stilles til ansvar er antagelsen av en kontrakausal frihet, men andre ord at vi har en viljesfrihet til å foreta valg på et selvstendig grunnlag og ikke er styrt av ekstern kausalitet. Analysen munner ut i en ny teori om viljens frihet, der forfatteren påpeker motsetningen mellom en egoismebasert etikk og en moralsk etikk. Møller bygger mye av sin argumentasjon på Erich Klawonns arbeider, som jeg må si var totalt ukjente for meg. Klawonn som har et navn i Danmark har en måte å argumentere på som minner om visse sider ved arbeidene til Harry Frankfurt og Derek Parfit. For meg ble det et interessant nytt bekjentskap.

Den tredje artikkelen bruker analysene fra de to første artiklene til å undersøke avhandlingens overordnede hypotese om en diskrepans mellem sportens og moralens egenlogik. Det starter med en begrepsanalytisk avklaring av sportsbegrepet. Via en kritikk av Wittgensteins familielikhetsbegrep forsvarer Møller en begrepsessensialisme, og klargjør hva han oppfatter som sportsbegrepets meningsinnhold. Her spiller det agonale aspekt en sentral rolle og det han kaller seiersimperativet får avgjørende betydning. Samtidig fremheves også fair play-begrepet og ’excellence’ som viktige momenter. Utviklingen av en egen definisjon utgjør i seg selv et bidrag til den sportsfilosofiske begrepsdebatt. Møller plasserer seg i den videre diskusjon i en mellomposisjon mellom den sportsidealistiske og sportsrealistiske sportsoppfatning. Likevel blir hans hovedpoeng at sportens grunnleggende seiersimperativ, basert på konkurranselogikk, legitimerer og fremmer egensfære-perspektivet. Dermed står sporten i motsetning til den fremmedsfære-orienterte og empatiske rasjonalitet som kjennetegner moralen. Det betyr at Møllers avhandling leverer en omfattende argumentasjon mot den dominerende sportsidealistiske oppfattelse, ifølge hvilken sporten har en innebygget moralsk verdi og bidrar til menneskehetens forbedring. Tvert om er der, ifølge denne avhandling, en grunnelggende konflikt mellom sportens og moralens vesen.

Mange i Norden som er preget av den samfunnsvitenskapelige konstruktivisme eller kulturstudienes relativisme vil nok sette kaffen i halsen når de leser denne avhandlingen.

Jeg synes denne avhandlingen er et meget selvstendig og originalt stykke arbeid i flere henseender. Selv om den refererer til og bygger på Erich Klawonns arbeider, kommer avhandlingen med egne bidrag av selvstendig og original art. Om verdienes fenomenologi sier den – med utgangspunkt i smertefenomenet – at det er umuligt å skjelne mellem faktisitet og normativitet. Og den fremhever – igjen med fenomenologiske referanser – empatiens betydning for verdifilosofien. I tillegg kommer avhandlingens dristige forsvar av René Descartes’ dualisme, nyformuleringen av Bentham’s utilitarisme, diskusjonen av Ayn Rands egoismefilosofi og den kritiske gennemgang av sportens definisjon og logikk. Avhandlingen bidrar således på flere nivåer til aktuelle diskusjoner på en selvstendig og original måde. Forfatteren argumenterer hele tiden godt og skarpt.

Visse svakheter ved avhandlingen kan selvfølgelig påpekes. Den innledende oversiktsdelen gir bare delvis et godt grunnlag for og en sammenfatning av avhandlingens problematikk. Det er ikke godt nok begrunnet hvordan de ulike artikler og temaer henger sammen og bygger på hverandre. Selvom de to første artiklene lager et fundament for det, som er avhandlingens fokus, nemlig sport og moral, er det kun den siste artikel, som på 50 sider forsvarer avhandlingens tittel. Man kunne således ha ønsket seg et bedre rammeverk med tydeligere innramming og plassering av delene.

Men i sum viser avhandlingen god forståelse og oversikt over relevante problemstillinger innen for filosofi, metafysikk, etikk, sportsfilosofi og vitenskapsfilosofi. Avhandlingen er meget selvstendig i argumentasjon og synspunkter, og forfatteren er ikke redd for å gå mot strømmen. Språklig preges avhandlingen av en egen jargon med litt omstendelige og kunstlede vendinger, men er i øvrigt ganske presis og velformulert.

Mange i Norden som er preget av den samfunnsvitenskapelige konstruktivisme eller kulturstudienes relativisme vil nok sette kaffen i halsen når de leser denne avhandlingen. Men her er en forfatter som argumenterer med gode filosofiske verktøy på en prinsipiell, logisk og analytisk måte og opprettholder troen på den rasjonalle argumentasjon. Vi trenger slike stemmer i Norden.

Copyright © Gunnar Breivik 2014

Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message